Hva er forskjellen på skolevegring og skulk?
Skolevegring kan være alt fra barne som vegrer seg for å dra på morgenkvisten, men kommer seg avgårde, til barn og unge som blir værende hjemme i lange perioder, opptil år. Grunnene til skolevegring er ofte sammensatte. For de fleste er det noe som utvikler seg over tid. Det starter i det små på barneskolen. Etter hvert som de blir eldre blir det litt fravær fra spesielle fag, fra spesielle dager (turdager ol.), i starten eller slutten av uka, eller det er gjentatte forsentkomminger.
En skolevegrer klarer ikke å gå på skolen, selv om han eller hun gjerne vil. En som skulker er ikke styrt av frykt, men mangler motivasjon, og velger å ikke gå på skolen. En som vegrer seg for å gå på skolen kan ha underliggende problematikk som for eksempel angst, depresjon, mobbing eller stress.
Vanskelige forhold enten på skolen eller i hjemmet kan ligge bak skolevegringen. Vegring kan også oppstå i etterkant av en sykdomsperiode. Ofte opplever skolevegreren fysisk ubehag ved å gå på skolen, som hodepine, magesmerter, kvalme eller uvelhet. Skolevegreren vil gjerne være hjemme der han eller hun føler seg trygg, mens skulkeren holder oftest fraværet skjult for foreldrene. Det finnes riktignok unntak hvor skolevegreren forsøker å skjule fraværet for at ikke foreldrene skal bekymre seg. Større barn eller ungdommer kan dra avgårde til skolen som vanlig, men dra hjem igjen så fort huset er tomt. I slike tilfeller kan fraværet bli stort før foreldrene får greie på hva som foregår.
Hvordan kan du hjelpe en skolevegrer?
Ofte løses problemene i tett samarbeid mellom skole, hjem og hjelpetjenester. For barn og unge med skolevegring handler det ofte om og skyndte seg sakte. For hver dag som går med fravær, blir det litt vanskeligere å komme i gang igjen. Det er fryktelig fortvilende å være foreldre til en som ikke vil på skolen. Man føler seg maktesløs og rådvill. Å benytte seg av tvang, trusler eller straff er lite lurt. Barnet har det vanskelig nok fra før. Det første du bør gjøre er å lytte til barnet og ta det på alvor. Snakk om hva som kan ligge bak skolevegringen, og hvorfor barnet synes det er umulig å gå på skolen.
Før fraværet blir for stort, er det viktig å ta kontakt med hjelpeapparatet. Involver skolen og skolehelsetjenesten, og vurder om dere bør ta kontakt med fastlegen. I arbeidet med å finne løsninger for å få barnet tilbake til skolen, må barnet inkluderes. Spør barnet hva han eller hun ønsker: Hva kan hjelpe til med å gjøre skoledagen overkommelig?