Sjenerte barn

sjenerte barn

Normalt å være sjenert

Å møte noen for første gang, dra på besøk eller snakke høyt i klassen kan være utfordrende for mange barn. Dette er vanlig, og så mange som halvparten av oss tenker på oss selv som sjenerte. Det er ikke nødvendigvis noen ulempe å være litt sjenert og forsiktig, og det er helt ok at vi fyller ulike roller i sosiale situasjoner. Grad av sjenerthet kan også variere. Hos noen er det å være sjenert et personlighetstrekk, mens for andre er det mer situasjonsbetinget.

Når blir sjenansen et problem?

Førskolebarn er ofte sjenerte. For noen barn blir imidlertid sjenansen verre eller holder seg stabil gjennom skoleårene, og da er det grunn til å være på vakt. Først når sjenansen er til hinder for at barnet tar kontakt med andre, blir det problematisk.
Barnet kan oppleve å ikke bli inkludert eller medregnet fordi det så sjeldent tar initiativ til å være med. Dette kan være vondt for barnet. Sjenanse er en risikofaktor for å få psykiske problemer. Forskning viser at sjenerte barn har større risiko for å utvikle angst og depresjon.

Hva kan foreldre gjøre?

Det er viktig at det sjenerte barnet ikke føler skyldfølelse eller skam over å være sjenert. Det er ikke noe galt med å være sjenert! Men det kan være lurt å lære seg noen strategier når sjenansen står i veien for noe barnet har lyst til. Mange sjenerte barn har foreldre som har vært sjenerte i barneårene, og det kan være fint for barna å høre hvordan foreldrene opplevde det å være sjenert. Positive historier om hvordan du håndterte sjenansen, kan gi barnet inspirasjon og følelse av aksept.

Det er viktig at de voksne hjelper barnet med å ta kontakt med andre. Tilrettelegg for sosialt samvær, gjerne i trygge omgivelser og med få barn. Oppfordre barnet til å invitere klassekamerater hjem. Vær gjerne deltakende eller tett på til barna har kommet i gang med en aktivitet. Hjelp dem i gang. Og, ikke minst, snakk med barnet om opplevelsen etterpå. Fokuser på hva som gikk bra!

Sjenerte barn